Henrik Ibsens skrifter

Fallesens ønske om å oppføre stykket før bokutgivelsen kan skyldes de negative erfaringene han hadde hatt med fremførelsen av Vildanden våren 1885. Dette skuespillet forelå på forhånd i bokform, og premieren gav bare en inntekt på 3967 kroner (mot 4662 kroner for det tidligere En folkefiende). Inntekten falt ytterligere i løpet av spilleperioden, til ca. 700 kroner pr. forestilling. Teaterhistorikeren Robert Neiiendam mener at Fallesen på denne bakgrunn hadde satt seg i hodet «ikke at spille noget nyt Ibsen’sk Stykke, hvis det forelaa i Boghandelen inden Opførelsen» (Neiiendam 1921–30, b. 5, 43).

Noe slikt løfte som Fallesen påberopte seg (jf. brevkonsept fra Hegel til Ibsen 17. juli 1886), hadde imidlertid ikke Ibsen gitt. Da han presiserte dette i brev til Hegel 25. juli 1886, støttet forleggeren Ibsen i hans avgjørelse. Det viktigste er at boken kommer i handelen på et gunstig tidspunkt, hevdet Hegel nå, «i dette Tilfælde altsaa medio November» (brevkonsept 7. oktober 1886, KBK NKS 3742, 4°, II).

Korrekturleseren var som vanlig fullmektig August Larsen, som i brev stilte Ibsen noen spørsmål om skrivemåter av enkeltord. Ibsen svarte 16. oktober:

Allerede i et brev fra året i forveien hadde forleggeren informert Ibsen om at det hersket stor «Fortrykthed» og arbeidsløshet i Danmark, og «Bogsalget har aldrig, det jeg mindes, været saa ringe som i dette Efteraar; her er snart ikke Interesse for nogen Ting» (brevkonsept fra Hegel til Ibsen 7. oktober 1885). Opprinnelig hadde forleggeren tenkt seg et opplag på 10 000, men ved nærmere ettertanke reduserte han det til 8 000, med økonomiske nedgangstider som begrunnelse: «Under bedre Forhold vilde jeg have foreslaaet at trykke noget større Oplag» (brevkonsept 7. oktober 1886, KBK NKS 3742, 4°, II). I tillegg til det ordinære opplaget ble det trykt 150 eksemplarer på tykt papir («p. t. Pap.») og tre eksemplarer på «Ballepapir» (KBK Gyldendals arkiv A7). Boken var på 13 ark, og med et honorar på 480 kroner arket ble Ibsens utbetaling for Rosmersholm 6 240 kroner.

For å sikre samtidig lansering av Rosmersholm i Danmark, Norge og Sverige ble boken distribuert fra København fredag 12. november. Fem dager senere, 17. november 1886, foregikk den innenlandske norske distribusjonen (jf. brevkonsept fra Hegel til Ibsen 15. november 1886, KBK NKS 3742, 4°, II). Tirsdag 23. november 1886 lå Ibsens nye skuespill på de nordiske bokhandlerdiskene.

Rosmersholm utløste større uenighet enn noen andre av Ibsens senere skuespill, og det oppnådde ikke samme popularitet som de foregående samtidsdramaene. Boksalget gikk heller ikke så bra som ventet. Dette kan ha sammenheng både med påfallende mange kritiske anmeldelser og med den generelle økonomiske nedgangstiden som Frederik Hegel hadde bekymret seg for.

Det kom flere angrep og mindre åpen diskusjon enn Ibsen hadde ventet seg. En hovedinnvending var at teksten var alt for gåtefull og uforståelig. Den anonyme kritikeren i Fædrelandsvennen tilstod åpent at han ikke kunne forstå stykket, og derfor ikke var i stand til å anmelde det: «dette blir ikke nogen anmeldelse. Jeg har tumlet med ‹Rosmersholm› en uke og to, og jeg har ikke stykket endnu. Aldrig har et arbeide voldt mig slik tvide […] endnu er det mig ikke forundt at udbryde: Eureka, jeg har forstaaet det» (H.H. 1886). I det danske Nationaltidende tvilte den anonyme anmelderen på at dette dystre familiedramaet med sin mystiske, ugjennomsiktige handling overhodet egnet seg til oppførelse på noe teater (Anonym 1886i). Lillehammer-avisen Framgang spådde at boken overhodet ikke fortjente oppmerksomhet: «Ialfald tror vi ikke mange Landsens Folk vil føle sig videre tiltrukne derav eller finde stort Udbytte af at læse den» (Anonym 1886a).

Axel Falkman i Nationaltidende mente at Ibsen er blitt «værre og værre med sine sidste Symbol- eller Ide-Tragedier». Stykket er ikke lett å fordøye, til tross for dets tekniske mesterskap. Det lar seg ikke plassere blant vanlige litterære kategorier, det er hverken romantikk eller naturalisme, men hører hjemme i den «hemmelighetsfulde Trylleskov, hvor Tankerne spindes, og hvor man gjennem Symboler skuer langt baade op i Høiden og ud i Dybden […] Slige Arbeider ligge altfor langt fra Poesiens Alfarvei» (Falkman 1886).

Kritikerne delte seg ikke bare i de som forstod, og de som påstod å ikke forstå stykket, skillelinjene gikk også mellom konservative og frisinnede publikasjoner, og motsetningene var sterke. Høyrebladenes anmeldere tok avstand fra stykket og anklaget det for å være gåtefullt, venstreavisene roste det og fremhevet Ibsens mesterskap som psykolog. Det norske Dagbladet skrev med bakgrunn i det konservative Morgenbladets referat av stykkets handling at høyreavisene ikke forstod å vurdere moderne litteratur, og at de helst hadde sett det forbudt ved sensur (Anonym 1886g). Anmeldelsene var enten «saa forkjætrende, at de stødte Ibsen og Rosmersholm lige ned til Hades, eller ogsaa saa Ibsen-forgudende, at de blev rent ud vamle», som det heter i et offentliggjort privatbrev (Anonym 1887c).

Det manglet likevel ikke på anerkjennelse. Dagbladets anmeldelse var skrevet av J.D. Irgens Hansen, som kalte stykket en tragedie med grunnlag i den moderne virkelighet. Ibsen avbilder ikke denne virkeligheten gjennom utvendige og tilfeldige foreteelser, «Han søger Karakteren i hvert Fænomen, Hovednerven, og den slipper han ikke, men spiller paa den altid spændte Streng, saa det tilslut durer som en Dommedag». Dikteren lar samfunnet tale gjennom karakteristiske personer, og klargjør sine personskildringer gjennom en «psychologisk Dialektik, der staar i fuld Højde med den sublime Ide at skabe den tragiske Brydning ved at bringe sammen to saa forskjelligartede Elementer som Rosmer og Rebekka». Disse to viser oss at livet ikke byr gode vilkår for fri menneskelig utvikling, men muligheten for det er til stede (Hansen 1886).

Også Edvard Brandes tilhørte den positive kritikerfløyen. Hans sterkt rosende omtale av stykket i den danske Politiken 25. november 1886 ble også gjengitt i det norske Dagbladet 28. november. Brandes ser verket som mesterlig og dypsindig, preget av en blanding av menneskekjærlighet og menneskeforakt, tro på lykken og refselse av tidens smålighet. Sluttscenen når «i tragisk Fantasi […] op til det Ypperste, som Ibsen har skrevet. Saaledes som Ordene falder […] mægter ingen Skuespildigter i vor Tid at lade Mennesker tale. Indtrykket er gribende og tør maaske alene sammenlignes med et saa betagende Værk som ‹Raskolnikov›. De er i Slægt, Dostojevski og Ibsen». Brandes legger vekt på «det utroligt fine Sjælsbilledet, som her er forenet til én Handling», det vil si på hvordan den psykologiske analyse og dramatiske handling forenes til en enhet av dikterens fantasi og «Iagttagelsernes næsten ubegribelige Nøjagtighed […] Hvor stor en Ære for de smaa Folk, at denne Digter tilhører os!» (E. Brandes 1886).

I Bergensposten skrev en anonym kritiker at Rosmersholm ikke interesserer som skildring av dagens politiske kamper; det viktige er en menneskeskildring «af en saa indgaaende, dybsindig og storslagen Karakter, i en saa skarp og allesteds nærværende Iagttagelse af psykiske Fænomener, at man først efter gjentagne Gjennemlæsninger formaar tilfulde at samle og beundre Karaktertegningens Rigdom og Dybde» (Anonym 1886b).

Kvinnesaksforkjemperen Gina Krog så stykket som et fullkomment kunstverk og en rensende tragedie og kalte det «den nye tids drama». Krog tar avstand fra beskyldninger om tekstens uklarhet og svartsyn. Rebekkas natur er livskraftig, vill og hensynsløs, og har derfor mulighet for «den største evolution». Den forvandlingsevne hun har i seg, utløses ved kjærlighetens hjelp. Kjærlighetens genesis skildres her gjennom ett enkelt menneske, som et konsentrert uttrykk for liv og virkelighet. «Det er ikke om ilden skal brænde eller slukkes kampen gjælder. Det er, om den skal ødelægge os, eller om den skal blive vor tjener». Krog mener at dramaet forkynner verdier beslektet med antikkens klarhet og skjønnhetsglede, og at det slik utgjør et «fremtidens evangelium» om et liv i frihet, fryd og lidenskap (Krog 1887).

Også Georg Nordensvan pekte på at Rosmersholm viste et heftig omslag hos Ibsen fra samfunnsanalyse til dyp sjeleanalyse. Han ser Rebekka West som «en af Ibsens mest storslagna karakterer», og hevder at det ikke er stykket i og for seg, men kompleksiteten i Ibsens sjeleskildringer som gjør ham gåtefull (Nordensvan 1886).

Urban von Feilitzen (pseud. Robinson) leste skuespillet som uttrykk for en kamp mellom tro og tvil og som en tragedie med slektskap til de antikke dramaer. Den religiøse tvileren Rosmer kjemper ikke mot omgivelsene, men mot tendenser i sitt eget sinn. Hans behov for å leve helt uten tvil gjør ham til en slektning av Brand (Feilitzen 1887b). Feilitzen kaller også stykket «det religiösa tviflets sorgespel». Den politiske fanatismen, representert ved henholdsvis høyremannen Kroll og venstremannen Mortensgård, er tidsbestemte, relative fenomener. De er ikke så viktige i stykket som selve «handlingsfrågan», de individuelle religiøse spørsmål, den personlige livsanskuelse og det personlige liv. Slike problemer representeres av Rosmer og Rebekka. Tragediens egentlige emne er sett som «det religiösa tviflet», som et subjektivt hinder for å kunne handle selvstendig og i pakt med sine selvstendige tanker. Man kan ha tro nok til å ville det riktige, men ikke til å gjøre det (Feilitzen 1887a).

De negative oppfatningene var likevel i klart flertall. Allerede 24. november hadde Aftenposten en sterkt ironisk presentasjon av stykkets handlingsforløp, hvor det ble gjort narr av alle selvmordene i «Digterns sidste, men høist moderne Aandsprodukt». Den anonyme anmelderen kalte verket usmakelig og mente at personene er «alle tilhobe forskruede Væsener» som like gjerne kunne sprunget i Møllefossen i første akt. Det hjelper ikke at stykket er fint bygget og konflikten «godt slynget». Stykket taler om tanker i tiden, men det er uklart hva de går ut på. Dikteren sympatiserer med de radikale ideer, men de radikale personer som opptrer, er ikke stilt i noe gunstig lys. «Saalænge der er Marked for disse uhyggelige dramatiske Arbeider, vil man faa dem igjen. Men hvis Smagen undergaar en Forbedring og vender sig derfra, har ogsaa denne Literaturgren set sine bedste Dage» (A 1886).

Aftenpostens egentlige litterære anmeldelse var skrevet av Bredo Morgenstierne (signaturen –V.–). Han karakteriserte stykket som «Feinschmecker-Kunst» og mente at det var forfeilet og så uklart at det aldri kunne nå et bredt publikum med sitt budskap. Dramaets formelle kvaliteter er han ikke i tvil om; komposisjon og replikkbygning viser Ibsens mesterskap. Men totalinntrykket er matt. Handlingen har ikke stor dramatisk spenning, og de hvite hestene er et uinteressant symbol. Morgenstiernes hovedinnvendinger gjelder det han tror han kan oppfatte som stykkets budskap. Rosmer er tilsynelatende skildret som en fin idealist, men hans idealer om å skape frihet og lykke for menneskene er hule illusjoner. Rebekkas tro på at hun hadde den sterkestes rett overfor Beate, er et «uhyre Tilbageskridt» som livsprinsipp. Det er umulig å si om dramaet er et innlegg i problemdebatten eller bare et psykologisk eksperiment med to uutviklede karakterer. Hvis det siste er tilfellet, er det meget dunkelt fremstilt. Mange enkeltheter i personenes motiveringer er uforståelige. En av Morgenstiernes sterke innvendinger gjelder slutten:

Den konservative kritikeren Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet åpnet sin sterkt negative omtale av Rosmersholm med å si at Ibsens seneste diktning er formelt mesterlig, men mørk og opprivende, preget av pessimistiske spekulasjoner og formålsløs grubling over uløselige livsgåter. Stykket karakteriseres som et av dikterens svakeste arbeider. Der finnes gode scener, og dialogen er innholdsrik og naturlig, men handlingen består for mye av rent referat av fortidige hendinger, «og der er en stor Ensformighed i Bygningen af de fire Akter». Anmelderen tolker Rebekka som dramaets hovedperson, preget av demonisk lidenskap og et fordervet sinn. Hennes og Rosmers utvikling betegnes som sykelig, skjev og haltende og oppfattes som et mørkt, psykologisk tankeeksperiment fra Ibsens side: «Normale Mennesker kunde [neppe] handle saaledes, som de gjøre, og aandelige Abnormiteter ere ikke i nogen høiere Grad end de fysiske egnede til at virke paa Scenen». Også Sinding-Larsen er helt i villrede med hensyn til stykkets mening. Skal det vise vantroens konsekvenser? I så fall er resultatet (det avsluttende dobbeltselvmordet) blottet for overbevisningens kraft. Eller er meningen at selvmord er en skjønn og berettiget løsning på livets vanskeligheter? Skal meningen kanskje være at ateister har et mer frigjort og dermed høyere livssyn enn kristne? Andre fortolkninger kan han ikke forestille seg. Stykket kunne blitt en tragedie dersom Rosmers kamp, i spenningen mellom den konservative Kroll og fremskrittsmannen Mortensgård, var gjort til hovedsak. Men Kroll er ingen vellykket figur, mener anmelderen:

Theodor Caspari angrep Ibsen for hans «usunde Problemdigtning» som med suveren forakt ser ned på massen og bøyer kne for seg selv og en «ædlere og høiere Art af mennesker» (Caspari 1887, 419). Ibsen har, som andre diktere av sin generasjon, fått alt for stor innflytelse på samfunnsutviklingen. Han tar avstand fra kristendommen og ser med blind beundring på den moderne åndsretning, men den frie og lykkelige tilværelse han lar Rosmer drømme om, er tom og utilfredsstillende.

Signaturen W (antagelig avisens tidligere redaktør, nå direktør for Tivoli, Robert Watt) i den danske avisen Dagens Nyheder peker på forfatterens mesterlige og beundringsverdig sikre teknikk, men sier at stykket likevel er poetisk forfeilet og svakere enn alle tidligere Ibsen-dramaer, med unntak av Gengangere. Rosmer og Rebekka representerer fritenkeri og det ideale demokratiets idé. Rosmer er svak og uinteressant som person, hans drøm om å frigjøre og adle menneskene er rent fantasteri. Det er dessuten forkastelig å gjøre en kvinne til pålitelig veileder når det gjelder å «lodde Filosofiens Dybder og finde den rette Løsning paa Samfundets social-politiske Opgaver». Ibsen har vist et stadig sterkere tungsinn og bitterhet mot alt og alle, og er nå havnet i trøsteløs nihilisme. Stykket er rent tankespinn, fremmed for den virkelige verden og dens mennesker. Rosmer kan ikke stille et slikt krav til Rebekka som han gjør i avslutningen, uten å åpenbare seg som toppmålt egoist; Rebekkas kjærlighet til ham er bare en påstand, på samme måte som hennes evne til å gjenomtrenge religiøse og sosiale problemer: «Under disse Omstændigheder faar Rebekkas Redebonhed til at drukne sig for Rosmers skyld en ubehagelig Lighed med et hysterisk Anfald, og hverken for hendes eller hans Vedkommende kan Handlingens Udgang med mindste Føie kaldes tragisk» (Watt 1886).

I Bergens Aftenblad ble Ibsen sterkt angrepet for sin svartsynte pessimisme og for en tydelig svekkelse av den «poetiske Gehalt» i det nye skuespillet. Ibsens diktning er mer og mer idéforlatt, han har seilet sin skute på grunn og seiler nå på stumpene, slik at hans dikteråre er i fred med å tørre ut. Denne utviklingen settes i forbindelse med en skjev smaksretning som har vunnet innpass de senere år: «Ganske eiendommeligt er det at se, hvilken aandelig Udvikling dette nye ‹frigjorte› Standpunkt fører sine Repræsentanter ind i. Deres Livs Maal glipper for dem, deres Idealer fortæres for dem, og deres sidste Udvei og Redning bliver Døden». Skildringene av selvmord og blodskam kritiseres sterkt. Men dette henger sammen med «Vantroens Standpunkt» og betyr åndelig selvforbrenning – en prosess Ibsen deler med sine dramapersoner (Anonym 1886d).

På tilsvarende måte vurderte Drammens Tidende stykket: «Der er intet Lys i denne Bog. Den er fuld af Mørke, Tyngde, Haabløshed. Den er et nyt Digterværk om den Modløshed, den Tomhed, den Fortvivlelse, som venter paa de ‹Frigjorte›» (Anonym 1886c).

Også den danske forfatteren Erik Skram anklaget stykket for å være alt for gåtefullt. Skram avviser at Rosmersholm kan være like betydningsfullt som Gengangere, Et dukkehjem og Vildanden. Stykket ligner nok de gamle skjebnetragedier, men uten å være en egentlig tragedie. Ibsen forutsetter slektens makt over individene, men dette er for dunkelt fremstilt, ikke minst i form av den hvite hesten. Slik Gregers Werles idealisme ble drevet ut i tåpelighet, er også Rebekkas ord om verdensmisjon for store for henne. Det eneste som er noenlunde klart fremstilt, er konflikten mellom hennes hete begjær og Rosmers milde usanselighet. Men Johannes er for svak, man tror ikke på Rebekkas tiltrekning til ham, og det er ingen tvingende omstendighet (bortsett fra hvite hester?) som fører ham i Møllefossen. «‹Rosmersholm› er et Skuespil, der mere er skrevet om Tanker end om Mennesker […] Rebekka og Johannes Rosmer er tænkte, ikke sete, Personer» (Skram 1886).

Skram omtalte også verket i en artikkel i Tilskueren, der han særlig festet seg ved symbolikken knyttet til «et allegorisk Dyr, ‹den hvide Hesten›». En slik symbolikk kaller han tankespinn, fordi «der rent praktisk taget ikke er Spor af Brug for den i Stykket». Slik føres leseren inn i subtilitetenes verden, og lesningen av stykket blir en skuffelse (Skram 1887).

Den innflytelsesrike svenske kritikeren Carl David af Wirséns grundigste anmeldelse av stykket ble publisert i Post- och Inrikes Tidningar og rommet så vel sterk ros som klar avstandtagen. Kritikeren beundrer karakterskildringen og dikterens evne til «divinatorisk iakttagelse». Man kan bare hyse «oförställd beundran» for Ibsens tekniske mesterskap. I karaktertegningens dybde og demoniske styrke og i anleggets storhet og sikkerhet er Rosmersholm overlegent alt Ibsen tidligere har skrevet, og utviklingen av den dramatiske handlingen har en scenisk virtuositet og innsiktsfullhet som ville ha vekket undring, hvis det ikke hadde vært for at Ibsen i dette henseende allerede tidligere har vist seg som en mester. Men det etiske problemet stykket behandler, er løst oppfattet. Det henger sammen med at Ibsen samtidig er så gåtefull. Som dramaturg er han derfor både hul og sofistisk. Han tilspisser gjerne motsetninger på en besnærende, men fullstendig urimelig måte. Det er uklart om de rosmersholmske ideene er egentlig kristne verdier. I så fall har Rebekka rett i at kristendommen legger vekt både på synd og forsoning og ikke skatter den subjektive frihet som moralsk rettesnor. Men hun og Ibsen har fullstendig urett dersom de tror at et selvmord kan bevirke forsoning. Dobbeltselvmordet kan oppfattes som et resultat av libertinistisk fritenkeri. I så fall må avslutningen oppfattes tragisk. Men Ibsen viser samtidig sympati for Rebekkas ideer og håner gamle «fordommer», og man kan derfor ikke tillegge ham en slik oppfatning av etisk tragikk. Av den grunn skaper slutten, som så ofte før, bare forvirring om forfatterens virkelige mening (Wirsén 1886a).

Wirsén skrev også en egen omtale av Rebekka, der han hevdet at bildet av henne er uklart, noe som forsterkes av det generelt uklare i Ibsens «hela ståndpunkt, åskådning och diktningssätt». I den grad portrettet er forståelig, har det imidlertid en rystende, tragisk virkning: «psykologiska och patologiska anknytningspunkter äro med mästarhand gifna, och med ledning af desamma kan läsaren för sig framkonstruera ett slags lady Macbeth i moderna former, reflekterad och obesvärad af moraliska band, men viljestark och kraftfull» (Wirsén 1886b).